Det jordnære

For deim som veit litt um den kulturen som låg i botnen for Céle Dé – Guds felagar – er det ikkì vandt å skyna at det handlar um nærleik til jordi. For å forenkla det heile noko – for skuld skyningi, kann me snakka um at det å «stikka fingeren i jordi» var ein medfødd del av kulturen.

Som moderne kristne hev me mykì å læra av denne tanken – denne skyningi – denne nærleiken til naturen, skaparverket, gìve av Gud.

Den som kann gripa dette fær ei særeigi Kristsentrert haldning – utan å ty til anna enn Krist[1] sjølv.

Ei keltisk bøn eg hev funni, hev denne framstillingi av korleides Krist er med den kristne – utan pomp, prakt, fiksfakseri og løyndomsfulle ritual:

Krist i sjånaden Krist i høyrnaden Krist i din tale, Krist i di røyving Krist i din kærleik Krist i di umsut Krist i di tenest' Krist i ditt hjarta Krist i din tanke Krist i di gerning Krist i di undring Krist i di sôl. Krist når du vandest Krist når du ankast Krist når du græt Krist når det verker Krist når du skodar Krist når du ventar Krist når du tegjer I fredsæla: Krist Krist i di bøn, Krist i din lovsong Krist i all lìvnad No og i æva

Ha ein god dag!

---

[1] I fall du skulde undra deg yver kvifor eg skriv «Krist» og ikkì Kristus, er av di det er norskare å gera det sossom det. Dessutan er endingi –us ei ending som heller vilde tilsvara den nynorske endingi «'n» som i «Jens'n, Knut'n og Per'n» og det tykkest meg litt uvøre og snakka um «Krist'n». Norsk mål hev sterke band til engelsk språk, og me er på tryggare norskdomsgrund ved å segja Krist – enn Kristus, som kem frå græsk Christos (Χρίστος)